En kortfattet beretning om versifikasjonens historie i norsk poesi

Ein amerikansk litteraturvitar har ansvaret for utgreiinga av den formalistiske poesien i eit større litterært oppslagverk. Her er min rapport som ho kjem til å nytte som utgangspunkt for omtala av norsk poesi:

Den eldste bevarte litteraturen i Norge er runene, hvorav noen få har reminisenser av diktning med bokstavrim og fast rytme. (Den eldste norske runeinnskriften, ordet "raunijaR" på en spydspiss, dvs. "røyner, erfarer", dateres til 200-tallet.) De eldste overleverte diktene i den norrøne poesien, den ledende diktekunsten i skandinavisk middelalder, stammer fra 800-tallet. Den norrøne diktekunsten deles inn i to hovedgrupper: skalde- og eddakvad. Den kunstferdige skaldediktningen er som regel skapt i et strengt og komplisert metrisk mønster, for eksempel versemålet "dróttkvætt", mens eddadiktene følger et noe enklere versemål, med former som "fornyrðislag" og "ljoðaháttr". Skaldekunsten var en poesi for en elite – tilhørerne måtte kjenne til de intrikate verse- og metaforkodene bak diktene for å kunne forstå den – og den var bygd opp omkring enkeltlydsrim, stavrim, dvs. alliterasjon. Men den norrøne diktekunsten representerte ikke et stivnet formverk. Til en viss grad var denne "idretten", som den ble kalt, åpen for individuelle tolkninger når skaldene kaptes om det beste kvadet – en kjensgjerning som ble oppfatttet ganske forskjellig av dens utøvere. Både diktene og navnet til den norske skalden Øyvind Finnsson Skaldespiller (ca. 920–990) kan forståes i lys av denne tevlingskulturen. Det finnes dikt med stavelsesrim, enderim, hos de norrøne skaldene. Ifølge den norske filologen Hallvard Lie (1905–1995) og hans Norsk verslære (1967) synes skandinaviske skalder å ha vært tidligere ute med fulltonende enderim enn diktere i andre europeiske land. Et eksempel er kvadet "Höfuðlausn" av Egil Skallagrimsson (ca. 910–990). Men bruken av enderim, "runhending" på norrønt, evnet aldri å ta opp konkurransen med stavrimet. Først i høymiddelalderen ble enderimet den herskende rimformen i Norge, samtidig med at den fremmede, men svært populære romanske balladediktningen ble den dominerende versesjangeren, datidens sanglyrikk. Den følger en mer romslig bruk av enderim, ofte assonans, og en ufast og mobil rytme, og består av to- eller firelinjede strofer med eller uten omkved. Edda- og skaldekvadene finnes bevart i middelalderske avskrifter av norrøne tekster. Den yngre Edda (ca. 1220) av Snorre Sturlason (1178/9–1241), en lærebok i skaldskap, har i særdeleshet vært en viktig kilde for vår forståelse av norrøn diktekunst. Balladediktningen, som opprinnelig var en kunstdiktning forfattet av diktere som vi ikke lenger vet navnene på, holdt seg levende gjennom århundrene i folkediktningens muntlig fortellertradisjon og ble hovedsakelig nedskrevet på 1800-tallet. Det norske skriftmålet gikk tapt i senmiddelalderen da Norge ble en del av det danske kongeriket og dansk ble offisielt språk.

I tidlig nytid, i renessansen og klassisismen, da skaldekunsten var gått i glemmeboken og folkediktningen stort sett forble uutforsket, oppstod den felles dansk-norske kunstdiktningen. Den hadde nær kontakt med samtidspoesien i andre europeiske land, særlig Tyskland, og var del av en ny interesse for den antikke kulturen, med blant annet gjenreisningen av greske og latinske versformer på programmet. Utfordringen i denne sammenhengen var hvordan latindiktningens kvantiterende rytmikk skulle gjengis på moderne europeiske språk. Det verssystemet som diktere til da hadde sognet til, var aksentverset, det vil si en versdiktning basert på et fast antall aksenter eller takter, men et vilkårlig antall stavelser, såkalt "fri versfylling". Den mest populære versformen innen aksentverset i denne tidsperioden var den enkle og allsidige knittelen. Det finnes eksempler på både fri og bunden knittel i dansk-norsk poesi. Den sistnevnte er et produkt av humanistenes søken etter en moderne ekvivalent til latindiktningens funksjonelle og strengt metriske formverk, men tilpasset prosodien i deres egne morsmål. Den bundne knittelen var tuftet på stavelsestellings-prinsippet, eller det syllabiske prinsippet, som kom til å bli grunnregelen for diktning på søreuropeiske språk, men som snart ble funnet ubrukelig av nordeuropeiske lærde. Det er den tyske poeten Martin Opitz som har fått æren for oppdagelsen av det prinsippet som skulle vise seg å være skreddersydd for versbygning på de germanske språkene: aksentprinsippet med den aksenten eller takten som styrende faktor gjennom en stavelsestellende verslinje. Aksentprinsippet eller det såkalte aksentsyllabiske verset må ikke forveksles med det tidligere nevnte aksentverset. Det førstnevnte er benevnelsen på den nordeuropeiske tolkningen av det klassiske metriske verssystemet og står i opposisjon til det eldre aksentvers-systemet. Adjektivet "aksentsyllabisk" røper forskjellen: Der de gamle grekerne og romerne opererte med en kvantiterende rytme, det vi si måling av lengden på stavelsene som styrende prinsipp for den minste rytmiske enhet i verslinjen, versfoten, der byttet nordeuropeiske lærde ut den kvantiterende med en aksentuerende rytme: måling av betonede og ubetonede stavelser som versfotens konstitusjon. Fra nå av forholdt diktere seg ikke lenger til et fast antall takter og et vilkårlig antall stavelser, slik som under aksentversets dager, men et regulert system av både et fast antall trykksterke og trykksvake syllaber eller stavelser, og lot verslinjen bygges opp av greske versføtter som jamben, troken og anapesten. Opitz introduserer tanken om det aksentsyllabiske verset i Buch von der Deutschen Poetery (1624). I senere tid er det imidlertid klart at Opitz ikke har patent på dette funnet. Han lærte teorien å kjenne gjennom skriftene hos den nederlandske nylatinske poeten Daniël Hensius. Dessuten fantes det en bevissthet om aksentprinsippet i dansk-norsk poesi allerede før Opitz. I 1606 anbefalte den danske professor Hans Stephanius sin venn og tidligere elev, den norske kansleren og dikteren Jens Bjelke (1580–1659), å ta avstand fra den gamle versteorien, og slutte seg til det prinsippet som han mente burde legges til grunn for innførselen av antikkens versformer i Norden: Den "kjetteriske idéen" – som han skriver fullt bevisst det revolusjonære ved sin oppfatning – om en prosodi basert på trykksterke og trykksvake stavelser, altså aksentprinsippet. Hallvard Lie kaller dette brevet "et av de mest selvstendige og begavete skrifter om metriske materialer som har sett dagens lys i Norden siden Snorres Edda". Den som må regnes for aksentprinisippets grunnlegger i dansk-norsk diktning, er likevel ingen teoritiker, men en praktiserende poet: Anders Arrebo (1587–1637). Han kan med like stor rett kalles den norske som den danske kunstdiktningens far. Det aksentsyllabiske verset ble lagt til grunn for anvendelsen av gjenoppdagede greske og latinske versformer som heksametret og distikonet, i tillegg til anvendelsen av populære versformer som oppstod i renessansen, aleksandrinen og sonetten – eller klingdiktet som den ble kalt.

På 1700-tallet mottok en gruppe dansk-norske diktere impulser fra den tyske dikteren F. G. Klopstock som var bosatt i København – en av opphavsmennene til frie vers på det germansk språkområdet. Idéen om frie vers fikk han fra den antikke odediktningen og især den bibelske diktningen og Davidssalmene. I likhet med Klopstock fremmet denne gruppen en direkte kontakt med de rene greske og latinske versformene, altså uten rim, men fikk ingen videre innflytelse på samtiden. Et eksempel på deres bestrebelser er "Ode til Brugdom og Brud" av nordmannen Peder Christopher Stenerson (1723–1776).

1800-tallet, romantikkens og nasjonalromantikkens litterære periode, var en stor stilfornyelse og blomstringstid for norsk lyrikk. Ikke bare ble renessansens og klassisismens kunstdiktning tatt vare på og videreutviklet, men en rekke nye versformer kom i bruk. Romantikkens store fortjeneste er gjenoppdagelsen av den norrøne diktekunsten, edda- og skaldekvadene, og folkediktningens middelalderballader og andre versemål som baserer seg på det gamle aksentverset, for eksempel nystevet og slåttrimet. Interessen for diktningen hos det brede lag av folket, "det nasjonale gjennombrudd", gikk hånd i hånd med interessen for norsk språk. Ivar Aasen (1813–1896) skapte landsmålet (senere kalt nynorsk) på grunnlag av norske dialekter i jevnførelse med gammelnorsk. Hans målform kom til å bli offisielt skriftspråk i landet ved siden av riksmålet (bokmålet), den fornorskede versjonen av dansk skriftmål, og virket som en forløsende kunstnerisk kraft på mange dikterspirer fra bygdene. Man skal passe seg for generaliseringer. En kan lett tro at landsmålsdikterne hadde en særskilt affinitet til norsk folkediktning, mens riksmålsdikterne først og fremst dyrket den europeiske kunstdiktningen – den såkalte motsetningen mellom naturdikt og tankedikt. Forklaringen er nok gyldig for mange forfatterskap, men danner ingen hovedregel. Riksmålsdiktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) og Jørgen Moe (1813–1882) ble sentrale aktører når det gjaldt overføringen av folkediktning til skriftkulturen, mens Ivar Aasen lyktes i å gjenskape de norrøne kvadenes kunstferdige og intrikate rytmiske mønster på landsmål. Mesterverket innen moderne stavrimdiktning er hans monumentale "Gamle Norig" på "fornyðislag". Eksempel på moderne "málaháttr" er hans "Haraldshaugen", mens en impresjonistisk parafrase over "dróttkvætt" finner vi i riksmålslitteraturen, hos Henrik Ibsen (1828–1906) og hans "Ørnulfs drapa" (dvs. drápa på norrønt).

I samme periode virket den allsidige og innovative poeten Henrik Wergeland (1808–1845), som ved siden av å skrive i folkelige, klassiske og nyskapte versformer introduserte frie vers i norsk lyrikk. På slutten av århundret ble dette initiativet fulgt opp av Ivar Mortensson-Egnund (1857–1934) og Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) og videreført i begynnelsen av 1900-tallet av Kristofer Uppdal (1878–1961) og Henrik Rytter (1877–1950) i deres samlinger av ekspresjonistiske dikt. "Frie vers" er en vanskelig term. Verslærer fra 1900-tallet karakteriserer den ubundne diktningen som "frie rytmer" og reserverer begrepet "frie vers" til en friere variant av den bundne formen, der taktantallet varierer vilkårlig fra verslinje til verslinje. Det er ifølge den klassiske verslæren feilaktig å tale om "vers" i forbindelse med en dikterisk rytme som ikke lenger er taktmessig dirigert. Et annet spørsmål er om "frie vers" virkelig har så mye mer forløsende effekt på dikterens skaperkraft enn bunden diktning. Det temaet faller utenfor rammen for denne korte skissen over den norske verskunstens historie. Det er likevel ingen hemmelighet at det er like, om ikke mer krevende å skape en meningsfull plassering av ord innenfor et originalt typografisk arrangementet, som å produsere kvalitetsfulle dikt i bunden form. Like mye som rimparene i et metrisk dikt skal linjedelingene i frie vers understreke kjerneordene, altså være motivert av en poetisk og ikke en syntaktisk funksjon, det vil si som en markering av en side- eller hovedsetnings avslutning. Innenfor det metriske verset er enjambementet det effektive virkemiddelet til å skape oppbrudd i verslinjen og fremheve kjerneord, mens bevisstheten om en spenning mellom verslinjens fonetiske takter og metriske trykk, birytmikken, er det fruktbare variasjonsfremkallende remedium mot en monoton rytme. Det gjør at to verslinjer som skanderes likt, likevel kan ha helt ulik tone. Og, forøvrig, en streng metrisk prosodi kan paradoksalt nok ha like forløsende virkning på underbevissthetens frie tanke- og stemningsassosiasjoner. Den dyktige poeten vil oppleve at "rimfunn" forekommer oftere enn rimnød og rimtvang. Frie vers byr dessuten på hindringer som det metriske verset ikke kjenner til. Den kan fortape seg i sin rikdom av stiliserte, bruddskapende virkemidler og av fortolkningsmuligheter ved diktopplesningen, slik at den ender opp som et formbrudd for formbruddets skyld, en "affektert prosa" som Hallvard Lie kalte det. Det er myte at frie vers er mer "naturlig" enn diktning i bunden form. En annen viktig side ved drøftningen av formeksperimentet, som vi ikke må miste av synet, er det litteraturhistoriske perspektivet. Det er reduktivt og ahistorisk å vende tilbake til og undersøke en sammensatt, eldre litterær periode med kun to versifikatoriske kategorier i begrepsapparatet: vers i bunden og ubunden form. Verskunsten er et rikholdig magasin av forskjellige strofer og metriske mønstre med ulike opprinnelser og bruksområder som følgelig har sine egne signaleffekter. Som sagt er det fristende å forstå nynorskpoesien i lys av romantikkens nye interesse for folklore og folketradisjoner. Når landsmålsdikterne bevisst søker tilknytning til versformer typiske for andre tradisjoner, må man imidlertid utvide horisonten fra det nasjonale til det internasjonale, og blande folkediktningens med kunstdiktningens sfære. Jeg har allerede nevnt Ivar Aasen og hans gjenskapelse av norrøn skaldskap. For Kristofer Uppdals vedkommende måtte valget av den italienske sonetteformen som uttrykksmiddel for sitt urolige og moderne sinn i suiten "Håløygske sonettar" fra Altarelden (1920) virke like oppsiktsvekkende på samtidens landsmålspublikum som hans diktning i frie vers fra samme samling. Og det er et tankekors at dikteren Olav Nygard (1884–1924), med sin bakgrunn i folketradisjoner i den avsidesliggende Modalen, valgte den strenge og intrikate oktaven som egnet uttrykksmiddel for sine ekstaser og visjoner. Både det intrikate metriske mønsteret og de dristige assosiative tankesprangene i metaforikken i diktene hans har større grad av kunstferdighet og artisteri enn for eksempel mange av diktene hos den samtidige riksmålsdikteren Olaf Bull (1883–1933), som vanligvis blir betraktet som sin samtids vanskeligst tilgjengelige lyriker.

Introduksjonen av frie vers i begynnelsen av 1900-tallet fikk likevel ingen videre innvirkning på samtiden. I første halvdel av 1900-tallet var den toneangivende lyrikken i Norge skrevet i bunden form. Først på midten av 1900-tallet ble den metriske lyrikkens dominans utfordret. Dikteren Rolf Jacobsen (1907–1994) gav ut den skjellsettende samlingen Ord og jern (1933) som blir betraktet som introduktør av den moderne tidsalder i norsk poesi. Overgangen til frie vers skjedde ikke uten konflikt. Det sies at modernismen kom sent til Norge, og den såkalte "tungetaledebatten" (1954) er en viktig begivenhet i denne sammenhengen. Den startet med at autoriteten i norsk poesi på den tiden, Arnulf Øverland (1889–1968), kritiserte formoppløsningen hos yngre poeter. I ettertid er det klart at debatten ikke bare stod mellom tilhengere og motstandere av frie vers. Dikteren Claes Gill (1910–1973), som polemiserte mot Arnulf Øverland, hadde T. S. Eliot og W. B. Yeats som forbilder og var talsmann for en poesi som plasserte seg i spenningsfeltet mellom talerytme og fast metrisk takt. Han blandet også tradisjonelle rimpar med halvrim og assonans. Den samme mellomposisjonen finner vi hos Emil Boyson (1897–1979) og Gunnar Reiss-Andersen (1896–1964).

I tiårene etter denne debatten fikk frie vers stadig større utbredelse, slik at diktning med klang og versrytme mer og mer ble en sjeldenhet i norsk lyrikk. En viktig årsak er fremstillingen av modernismen i norsk litteraturhistorie. Oppfatningene av at modernismen kom sent til Norge og at frie vers er modernismens viktigste kjennetegn, er ennå levende blant norske diktere og forlagsfolk. Denne misforståelsen kulminerte i diktantologien Moderne norsk lyrikk (1985), som den store autoriteten i norsk poesi fra 1970-årene og fremover, Jan Erik Vold (f. 1939), redigerte sammen med Kjell Heggelund (f. 1932). I dette autoriative oversiktsverket over norsk modernisme finnes det ikke et eneste vers i bunden form. Den dikteren som det ble gjort størst urett mot, er trolig Olaf Bull, den store nyskapende norske dikteren i første halvdel av 1900-tallet. Han gikk aldri over til frie vers selv om han vanket sammen med europeiske avantgardister i København og Paris. Først etter kritikk fra sentrale skandinaviske litteraturvitere utstyrte Vold og Heggelund senere utgaver av antologien med undertittelen "frie vers 1890–1980". Sant nok fantes det en gruppe diktere som fortsatte å skrive på rim og rytme etter tungetaledebatten – på bokmålssiden, arvtagerne til Herman Wildenvey (1885–1959), Olaf Bull og Arnulf Øverland – André Bjerke (1918–1985), Inger Hagerup (1905–1985) og Jens Bjørneboe (1920–1976) – og på nynorsksiden etterfølgerne til Olav Nygard og Olav Aukrust (1883–1929) – Halldis Moren Vesaas (1907–1995) og Jakob Sande (1906–1967) og delvis Olav H. Hauge (1908–1994). Men selv om de nådde ut til et stort publikum, ble de betraktet som representanter for "det gamle" i norsk litteratur. Vår tid preges av et manglende samsvar mellom den institusjonaliserte diktsmaken og poesien hos det lesende publikum. Det er symptomatisk at den bestselgende lyrikeren i Norge i dag, den nordlandske visedikteren Helge Stangnes (f. 1936), ikke nevnes hos Oslo-kritikerne.

Situasjonen hos den yngre diktergenerasjonen er stort sett uendret. Språkpoetene med sin neo-avantgardistiske agenda dominerer i det norske lyrikklandskapet. Samtidig har en ny generasjon akademikere dukket opp med en fornyet interesse for verslære og metrikk. I motsetning til den gamle modernisme-generasjonen og dens affinitet til kaos og bohemtilværelse og motvilje mot lover og regler – de fornektet enhver kontakt med versifikatoriske teorier – har disse nye metrikerne, som samler seg rundt nettverket Nordmetrik, i likhet med sine neo-avantgardistisk diktproduserende søsken, intellektualisme, strukturer og konstruksjon som grunnprinsipper for sin virksomhet. Metrikere som Eva Lilja (f. 1943) fra Sverige og Frank Kjørup (f. 1970) fra Danmark og norske Sissel Furuseth (f. 1971) har i artikler og lærebøker gjennomført en drastisk omfortolkning av den klassiske metrikken ved å gi frie vers en sentral plass i verslæren. Det kan høres ut som en umulighet, en antitese, men ved hjelp av Roman Jacobsens formalisme, lingvistikk, nyretorikk og semiotikk evner de å skape en modernismens metrikk. Heldige utfall av deres bestrebelser er overraskende oppdagelser av strenge rytmiske strukturer i vers som tilsynelatende er "frie", men som like mye må karakteriseres som kunstferdige og gjennomtenkte, samt spennende nylesninger av historisk diktning, studier av de ulike verseformenes tilblivelses- og utviklingshistorier, og eldre versemåls slektskap med nyskapte og samtidige versformer, både innenfor høy- og lavkultur. Eva Lilja påviser for eksempel den middelalderske knittelens rytmiske kontinuitet i rap og hip-hop. De er begge basert på et firetaktig skjema, en sentral rytmisk figur i germanske språk. Men et uheldig resultat er det kumultative synet på poesiens versifikatoriske historie som kan anes hos enkelte forskere innen denne gruppen: Oppfatningen av den rytmiske lyrikkens historie som en frigjørende lineær utvikling bort fra aksentverset i middelalderen med sin vekt på kollektiv tilegnelse, gjennom den tidlige nytidens til 1900-tallets metriske vers med sin deklamasjonpraksis, til det modernistiske gjennombruddet på midten 1900-tallet, oppkomsten av frie vers samtidig med overgangen fra en muntlig opplesningskultur til en stille lesning av poesi. Som en konsekvens av denne historiske fremstillingen betraktes samtidig praktisering av klassiske metriske regler med et kritisk blikk: "Äldre tiders versteknik är avpassad för högtlesning och går inte fram lika väl vid vår tysta läsning", hevder Eva Lilja. Utsagnet er uheldig normativt. Det bryter like mye med intensjonen om en deskriptiv metrikk som eldre metrikeres subjektive dommer over diktning på frie vers. Det er flere historiske kjensgjerninger som denne historiske modellen ikke tar høyde for. Allerede på 1600-tallet utviklet det seg et klart skille mellom en salme- og sangdiktning hos dikterprester og en utpreget lesepoesi hos blant annet poetene Luis de Góngora og John Donne og deres fortettede og manieristiske diktning. Dagens litteraturarena preges av tilbakekomsten av den muntlige og resiterende poesien. Man skal dessuten passe seg for en for bokstavlig tolkning av begrepene skriftorientert og muntlig poesi. Den russiske poeten Osip Mandelstam skriver i sine notater at hans kunstneriske skapelse var styrt av en stille, hviskende rytmisk fremsigelse av poesi. Frank Kjørup kommer med det sannsynlig mest kontroversielle utsagnet i forbindelse med nytolkningen av verskunstens historie. Han går tilbake til den etymologiske betydningen av det latinske ordet "versus", "vending" på norsk, og som en konsekvens av denne iaktagelsen argumenter han for linjebruddet og ikke verslinjen som den konstituerende faktor for definisjonen av poesi, og følgelig frie vers som den sanne manifestasjon av begrepet verskunst. Kjørups uttalelse står i rak motsetning til de metriske teoriene hos filologen Hallvard Lie og hans aversjon mot diktning i ubunden form, enten den gikk under termen "frie vers" eller "frie rytmer". Det skal samtidig sies at Lies konservative syn på metrikk heller ikke er uproblematisk. Han fortjener all ære for den monumentale verslæren han gav ut i 1967, til da hadde avhandlinger om metrikk så og si vært en saga blott i norsk litteraturvitenskap, og det har vel vært det siden også, bortsett fra interessen den nå opplever i kretsen rundt Nordmetrik. Og hans studier av norrøn skaldekunst er fortsatt den dag i dag stimulerende og utfordrende lesning. Men det skal ikke stikkes under en stol at hans Norsk Verslære inneholder fordomsfulle omtaler av nye formeksperimenter, innenfor bunden som ubunden diktning. Som nevnt ovenfor var den norske verskunsten ifølge han bare forbeholdt det aksentsyllabiske diktet. Andre verssystem, aksentverset og frie vers, får først sin rettferdige deskriptive behandling hos den nye generasjonen metrikere.

Poesisynet hos akademikere og diktere aktive på den litterære arena i 80- og 90-årene samt begynnelsen av dette tusenåret, tviholder altså på skriftens primat over den muntlige lyrikken. Et slikt syn på poesi har ikke akkurat stimulert til produksjon av diktning på rim og rytme hos samtidspoetene. Og tar vi diktene hos nålevende norske lyrikere i øyesyn, erfarer vi at situasjonen ikke er oppløftende. Den klassiske verskunsten opplevde riktignok en renessanse hos fem sonettediktere som stod frem i 1970- og 80-årene: Håvard Rem (f. 1959), Margaret Skjelbred (f. 1949), Jan Jakob Tønseth (f. 1947), Per Olav Kaldestad (f. 1947) og Jon H. Rydne (f. 1955). I samme åndedrag bør tre andre klassisk orienterte poeter nevnes, som hovedsakelig har arbeidet med gjendiktning: Johannes Gjerdåker (f. 1936), Geir Uthaug (f. 1950) og Erik Bystad (f. 1952). Men disse dikterne formet aldri noen litterær gruppe – slik som innflytelsesrike nyformalistiske og nyromantiske grupperinger i andre land – og ble værende i skyggen av den norske minimalisme-dominerte 1980-tallspoesien. Samme skjebne møtte to unge diktere som debuterte tidlig i 1990-årene med tradisjonsorienterte og formsikre diktsamlinger, Alexander Rubio (f. 1973) og Eirik Lodén (f. 1975). Der norsk litteratur inngikk lønnsome kulturelle felleskap med andre nordiske land i eldre tider – som nevnt med Island i middelalderen og med Danmark i renessansen og klassisismen – der synes forbindelsen med svenske litterære miljøer i dag å være konstruktiv, både for ny-avantgardistiske og nyklassisistiske grupperinger. Den svensk-norske poesigruppen av "retrogardister" er den mest vitale tradisjonsorienterte kraften i norsk poesi i dag. Fremtredende retrogardister er Håkan Sandell (f. 1962), Carl Forsberg (f. 1977), Ronny Spaans (f. 1976) og den tidligere nevnte Eirik Lodén – de to førstnevnte er svensker, mens de to siste er nordmenn. De er sentrert rundt tidsskriftet Aorta som utgis i Göteborg, har nær tilknytning til det klassisk-figurative malermiljøet i Oslo og deres diktning karakteriseres som en fruktbar balansegang mellom tradisjonell formbevisshet og et samtidig innhold. Det samme kan sies om en annen norsk lyriker som skriver dikt i bunden form og som debuterte på begynnelsen av vårt årtusen, Cornelius Jakhelln (f. 1977). Hans poesi kjennetegnes ved sin hybride blanding av klassiske versformer, guder og fortellinger fra germansk mytologi og elementer fra populærkulturen, hvor rim og rytme forøvrig aldri har opplevd noen krise.


Kilder:
Kjørup, Frank: Sprog versus sprog. Mod en versets poetik: Museum Tusculanums forlag, København 2002
Lie, Hallvard: Norsk verslære: Universitetsforlaget, Oslo, 1967Lilja, Eva: Svensk metrik: Norstedts Akademiska Förlag, Stockholm, 20